Marius 20 år
Åpent brev fra Hennes Kongelige Høyhet Kronprinsesse Mette-Marit i anledning Marius' 20-årsdag.
12.01.2017
Helt siden jeg for 20 år siden så Marius åpne øynene for første gang,
har jeg først og fremst vært mor.
Jeg var 23 år og fikk et stort ansvar.
Det har vært den største gaven i livet mitt.
Marius har alltid hatt en rolle som har vært vanskelig å definere i det offentlige rom. Han er og blir en usedvanlig viktig del av vår familie.
Marius ble et symbol på det uvanlige valget vi gjorde da vi giftet oss,
samtidig skal han ikke bære offentlige plikter som sine søsken.
Han skal ikke ha en offentlig rolle og er ikke en offentlig person.
Rollen har også vist seg vanskelig å tolke for mennesker rundt oss i det private. Helt fra han var bitte liten. Alt fra foreldre som har kommet med bekymringer og velmente råd, til lærere som alltid har hatt andre forventninger til Marius sin oppførsel enn til andres.
Og jeg er ikke noe bedre selv. Som mor tar jeg meg ofte i å ha forventninger til Marius sin oppførsel som er urealistiske, og annerledes enn hva jeg ville hatt til hans søsken.
Da Marius var liten hadde vi stort sett journalister som fast sto utenfor huset der vi bodde. NRK Dagsrevyen fulgte oss når vi lekte i Frognerparken om ettermiddagen. Marius var 3 år. Ikke engang Se og Hør ville finne på å gjøre det mot et barn i dag.
Heldigvis. Men det at Marius har blitt 20 gjør ikke at han er fritt vilt igjen.
De siste par årene har vært preget av en utvikling jeg som mor selvfølgelig gjerne skulle vært foruten. Marius har blitt utsatt for et press fra deler av norsk presse, jeg mener ikke er dem verdig.
Noen få medier har valgt å skrive om ungdommelig ubetenksomhet. Det ville vært unaturlig hvis det ikke fantes eksempler på det.
Jeg er i hvert fall glad for at alt mitt ungdomsopprør ikke ble fulgt med argusøyne. Det hadde sett mye verre ut. Jeg vil gjerne benytte anledning til å takke alle medier som har behandlet Marius sin ungdomstid med klokskap.
Livet er skjørt, dere. Og vakkert.
Hvis vi tar det på alvor så prøver vi vel å se nyansene, og menneskene som hele, med muligheter, istedenfor at vi prøver å presse dem inn i små rom av fordommer.
Jeg håper inderlig at de arketypene som ser ut til å prege en liten del av medie-Norges tolkning av en 20-årings liv får motstand.
Marius ønsker ikke å leve et liv i offentligheten. Min forpliktelse overfor ham som mor er å ta det ansvaret som ble gitt meg på Aker sykehus for 20 år siden alvorlig. Derfor velger jeg nå å be deler av norsk media la ham få lov til å slippe et fokus han ikke ønsker, når han nå blant annet av den grunn velger å reise til utlandet for å studere.
I morgen reiser han ut i verden. En sjeldent nydelig ung mann, med et åpent blikk.
Som mor kunne jeg ikke vært stoltere.
Og til dere andre 20- åringer der ute. Jeg er så stolt og imponert av hvem dere er.
Gjennom arbeidet mitt, og all kontakt jeg i årenes løp har hatt med Marius sine venner og bekjente, har jeg sett noe av hva dere står i. Jeg ønsker dere alt godt.
